ER MÅLENE NÅDD?

Først og fremst vil jeg begynne med å si at hele ideen rundt blogging som en del av fagarbeidet på universitetet har vært en stor suksess. I allefall for meg personlig. I begynnelsen var jeg skeptisk til det å skulle måtte publisere temabaserte innlegg hver uke, men jeg ser nå hvilken stor gevinst det har hatt å jobbe med fagstoffet på denne måten. Det at man har mulighet til å lese hva andre medelever skriver i sine innlegg og få tilbakemelding på det man selv har skrevet, har fått meg til å tenke i andre retninger enn hva jeg ellers ville gjort.

Jeg ser at jeg i mitt aller første innlegg skrev at jeg så frem til å lære mer om vår digitale verden, og få bedre innsikt og kunnskap rundt arbeidet og prosessen som ligger bak ulike digitale formidlinger. Når det kommer til økt kunnskap rundt den digitale verden har jeg lært utrolig mye. Jeg har blitt mer bevisst på virkninger, konsekvenser, nytteverdier og ulemper ved bruk av digitale medier. Personlig har jeg også  blitt tvunget til  å reflektere mer rundt egen bruk av blant annet sosiale medier.

Mitt andre mål, som var å lære mer om arbeidet og prosessen som ligger bak ulike digitale formidlinger, har kanskje ikke hatt like stort fokus som jeg trodde det skulle ha i dette faget. Men på den andre siden har jeg virkelig lært og kjent på hvor mye arbeid som ligger bak det å drive en blogg. Et blogginnlegg blir ikke skrevet av seg selv  og på et blunk, men det ligger ofte flere timers arbeid bak hvert enkelt innlegg.

Jeg føler selv at jeg har hatt en bratt læringskurve når det kommer til kunnskap rundt vår digitale verden. Personlig syns jeg det har vært aller mest interessant å lære mer om nyttverdien bruk av sosiale medier kan ha for enkeltpersoner og bedrifter. Det har fått meg til å tenke på å kanskje ta noen kurs også innen markedsføring i fremtiden. Kombinasjonen av kommunikasjon og markedsføring går sammen som hånd i hanske, og er gjensidig avhengig av hverandre. For meg framover, blir utfordringen å bruke studietiden på å finne ut hva jeg kan tenke meg å jobbe med når jeg “blir stor”, og jobbe målrettet mot dette.

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med det utbyttet arbeidet med denne refleksjonsbloggen har gitt meg!

Bilde hentet fra google.no

SENSURRKNAPPEN: SKJERMER DEN OSS ELLER HINDRER DEN OSS I Å EKSPONERES FOR VIKTIG OG NØDVENDIG INFORMASJON?

Mandag 16. April startet vår tids største rettssak etter andre verdenskrig. Rettssaken mot massemorderen Anders Behring Breivik, som tok 77 menneskeliv 22. Juli i fjor sommer.

I forbindelse med dette har redaksjonen i Dagbladet lansert en egen knapp på DB.no, hvor leserne kan velge en alternativ forside som er fri for informasjon om rettssaken mot den terrormistenkte.

Spørsmålet er med dette om det oppstår problemstillinger når nettets mulighet for brukerkontroll kommer i konflikt med nyhetskriterier og journalistikkens grunnleggende samfunnsoppdrag?

Selv om det nærmer seg nøyaktig ni måneder siden tragedien på Utøya og i Regjeringskvartalet, kan mange av oss fremdeles kjenne på smerte, sinne og frykt, uavhengig av om vi er personlig berørt eller kjenner noen som er det. Rettssaken vil foregå i ti uker, og disse ukene vil for mange være svært krevende. Mange har gruet seg til å måtte gjenoppleve 22. Juli, og noen har beskrevet at ”det føles som å få skorpene revet av sårene nok en gang.” Rettsprosessen er en nødvendighet, og må gjennomføres for at den tiltalte kan straffes på rettferdig måte, men det kan for mange bli litt vell mye til tider. Hele to av tre nordmenn syns det har vært for mye mediedekning av 22.Juli,viser resultater fra Medieundersøkelsen 2012.  Det kan dermed være godt for mange å ha en mulighet til å distansere seg fra all informasjonen som blir publiser rundt den terrortiltalte. Derfor kan Dagbladets sensurknapp ha en positiv funksjon.

 På den andre siden kan man spørre seg om det er rett å kunne trykke på en knapp og dermed velge den virkeligheten som behager oss. Noen vil mene at det blir rart å presentere en egen utgave uten den store nyheten. Journalister har som hovedoppgave å opplyse og informere folket om nyheter både innenriks og utenriks, og mange som jobber i media mener dermed at det er helt nødvendig at allmennheten får innsyn i rettsprosessen, og at det i motsatt fall vil være svært uheldig for folket. Sjefsredaktør i VG, Torry Pedersen,  har uttalt at ved å unngå å tilby folket sensur vil redaksjonene tvinges til å gi en mer balansert dekning av rettssaken, og andre saker generelt .

Samfunssdebattant og tidligere kinodirektør Ingeborg Moræus Hanssen skriver i ett debattinnlegg på VG.no:

” Vi kan ikke samtidig ta bølgen på VM-stadion, elske Melodi Grand Prix, juble over sport og spill og sitte klistret til Hotel Cæsar eller Downtown Abbey, investerer i flate, rullende og smarte skjermer for så å samtidig ønske privat frisone for all moderne informasjon når noe blir alvorlig i tilværelsen.”

Det er mange meninger om mediers dekning og brukerkontroll, og  det har i disse dager vært et spesielt hett og omdiskutert tema. Det er vanskelig å komme fram til en konkret fasit. Jeg har stor forståelse for at mange, og da spesielt de pårørende, ønsker å slippe å bli utsatt for forside på forside og nyhetssending på nyhetssending om terrorsaken, samtidig som jeg også kan forstå medienes ønske og ansvarsfølelse for å dekke og publisere vesentlige og viktige saker fra rettssaken.  Likevel tror jeg det er viktig å si at fullstendig skjermet kan vi ikke bli. Vi vil høre om det på radio og høre folk snakke om det. Vi blir alle nødt til å forholde oss til det på en eller annen måte.

Kommer du til å benytte deg av Dagbladets sensurknapp? I så fall hvorfor/hvorfor ikke?

Bilde hentet fra google.no

NØDVENDIG TILPASNIG TIL DE SOSIALE MEDIENE

De sosiale mediene har de siste årene hatt en enorm framvekst. Det er derfor interessant å se på hva dette har å si for samfunnet vårt på ulike plan. Hvilke konsekvenser har denne utviklingen for enkeltmennesket og bedrifter/organisasjoner generelt?

I dag har Facebook i overkant av 845 millioner brukere verden over. Bare i Norge er det over 2,5 millioner brukere, noe som tilsvarer halvparten av landets befolkning. Dette er svært høye tall! Samfunnet er i endring, og mange har fått øynene opp for at det er nødvendig å tilpasse seg denne utviklingen for å ”henge med.”

Vi kan si at æraen av sosiale medier hadde sin begynnelse så tidlig som i 1959 da ekteparet Bruce og Susan Abelson grunnla ”Open Diary.” Dette var et nettsted hvor brukere kunne skrive dagbøker på nettet, hvorpå denne informasjonen var tilgjengelig for alle som var en del av nettsamfunnet Open Diary.  Det fungerte som det vi i dag kaller blogging. Siden den gang har utviklingen vært enorm, og spesielt de siste ti årene har sosiale medier tatt oss med stort.

Det er ikke lenger slik at det kun er stormaktene som har mulighet til å nå ut til folkemassene med sitt budskap og sin informasjon. I dag har også enkeltpersoner og små foretak muligheten til å profilere seg ved å benytte seg at de mulighetene internett og de sosiale mediene gir. Tiden hvor bedrifter og organisasjoner markedsførte seg kun ved å henge opp plakater langs veiene og sette inn annonser i avisen, er over. I dag er de helt avhengige av å benytte seg av de sosiale mediene for å være konkurransedyktige på arbeidsmarkedet. Jeg har tidligere skrevet et innlegg om nytteverdien ved bruk av sosiale medier .

Bruken av sosiale medier som blant annet Facebook, MySpace og Twitter er som sagt svært populær, og da særlig blant ungdommen. For meg kan de se ut som om eksponeringsbehovet til folk har steget i takt med alle mulighetene de sosiale mediene gir. I en artikkelen “Why Youth ❤ Social Network Sites: The Role of Networked Publics in Teenage Social Life” skrevet av Danah Loyds, uttaler en av aktørene at;

“If you’re not on MySpace, you don’t exist”, Skyler 18

Vi har blitt en «Facebook-verden.»

Disse sosiale mediene er blitt en del av en ungdomsidentetet. Mange ungdommer føler nok et press til å være tilgjengelige på for eksempel Facebook, for å unngå å falle utenfor. Blogg er også et fenomen som de siste årene har eksplodert. Gjennom personlige blogger har man muligheten til å fremstille fra sin mest flatterende og “perfekte” måten hver eneste dag, samtidig som man kan ytre sine innerste tanker og få tilbakemelding fra lesere. De såkaldte “rosabloggerne” har med årene fått en enorm makt i samfunnet, og har etterhvert vist seg være en enorm markedsføringskanal. De største bloggene I verden har flere hundre tusen lesere om dagen, og bedrifter betaler dem i dyre dommer for å få lov til å sette inn ulike reklame-annonser på disse bloggene.. Med så mange unike lesere om dagen sier det seg selv at det her vil det være svært store muligheter for å nå fram til et stort publikum. Den svenske bloggeren Kenza er en av dem som tjener flere millione kroner i året på sin bloggvirksomhet.

Som vi ser er tilpasningsdyktighet et hovedstikkord i dagens samfunnsutvikling. Trender endrer seg fort, og det gjelder å henge med.  Vi stiller høyere krav til ny teknologi, og det skal mer til for å fremstå som nyskapende og hipp. Samtidig som det er store muligheter for små bedrifter og enkeltpersoner til å profilere seg selv ved hjelp av de sosiale mediene, er det også vanskeligere å nå fram i det uendelig store havet av bloggere, twitrere, facebook-brukere osv. Nytenking og attrakksjonsfokus er derfør i aller høyeste grad nødvendig.

 

Bilde hentet fra google.no

«NOTHING IS MORE POWERFUL THAN AN IDEA WHOSE TIME HAS COME, WHOSE TIME IS NOW. «

Du har kanskje sett, og hørt mye snakk om internett- fenomenet KONY 2012 i løpet av den siste tiden? I så fall er du ikke alene. Videoen har nemlig hatt nærmere 80 millioner visninger siden den ble lagt ut på YouTube 5. mars! Hva er det så som har gjort at denne videoen er så populær og påvirkningskraftig?

«Nothing is more powerful than an idea whose time has come, whose time is now.»

Slik begynner filmen som er blitt produsert av medlemmer fra aktivistgruppen Invisible Children, med deres leder Jason Russel i spissen. Målet med filmen er å gjøre mannen Joseph Kony verdenskjent. Ikke for å hylle han som en superstjerne, men for å sørge for at han blir arrestert. Joseph Kony er lederen for geriljagruppen LRA som “herjer” på grusomt vis i Uganda. I filmen får vi et innblikk i hvordan geriljagruppen kidnapper barn, og tvinger dem til å bli barnesoldater og seksuelle ofre, samtidig som vi parallelt følger Jason Russel kamp mot Kony og for å bringe barnesoldatene hjem.

Første gang jeg så KONY 2012 ble jeg fullstendig lamslått. I filmen får vi se grusomme bilder av små barn som har blitt mishandlet og lemlestet på de verst tenkelige måter. Vi får se intervjuer med barn som lever på konstant flukt fra geriljagruppen, og som hver natt frykter at Konys soldater skal komme og kidnappe dem mens de sover. Det er noe med barn som er så skjørt og uskyldig, og man kan nærmest ikke unngå å kjenne at det stikker langt inn i hjerterota når man får se hvilke forferdelige forhold de lever under. Det er helt klart at å appelere til seernes følelser, er denne filmens sterkeste kort.

I løpet av den omtrent 30 minutter lange filmen blir vi også kjent med Russels fem år gamle sønn, som fremstår som svært trygg og uskyldig, men samtidig veldig reflektert. Russels sønn er med på å skape en kontrast til barna i Uganda som omtrent aldri har kjent på følelsen av å være helt trygg. Samtidig mener jeg at han medvirker til at filmens budskap blir forenklet (og dermed også når ut til flere) gjennom hans barnlige og “enkle” refleksjoner rundt situasjonen i Uganda. Dette viser seg spesielt i en scene i filmen, hvor Jason Russel viser et bilde av Joseph Koney til sønnen sin, og forklarer hva denne mannen har gjort, hvorpå han så spør sønnen hva han mener de bør gjøre med geriljalederen. “ Vi må stoppe han” svarer sønnen kjapt og enkelt. “Selvfølgelig!” tenker seerne da. Så enkelt er det: Vi må stoppe han!

Fordi filmen formidler sitt budskap med et så sterkt innhold fører det i mange tilfeller til at den som ser den føler et ansvar og en trang til å videreformidle budskapet. Vi får høre og se kraftige kamprop og store demonstrasjoner arrangert av filmskaperne. Mot slutten av filmen blir vi også presentert for mange kjente navn, som for eksempel Angelina Jolie og George Bush, som selv er aktivt deltakende i kampen mot Joseph Kony. Filmskaperne benytter seg her av en mekanisme man i retorikken kaller “mengdeknepet.” De bygger på trikset om at folk flest stoler på at folk flest ikke kan ta feil. ”De fleste mener dette. Derfor burde du også mene det!” Seerne ønsker å være en del av et fellesskap og en gruppe. ”Når det er så mange mennesker rundt om i verden som står sammen i kamp mot en av verdens verste kriminelle, så er det klart at det er rett og rimelig at også jeg gjør det!” , tenker nok mange.

Facebook har vært det sosiale mediet som har stått for den største delen av spredningen av filmen. Der er det svært raskt og enkelt å videreformidle videoer til alle på “venne-listen» din. Det er bare et klikk på “del” knappen, og så er det gjort! KONY 2012 er et prakteksempel på hvor stor påvirkningskraft og makt som ligger hos de sosiale mediene. Man har muligheten til å endre samfunnssynet til millioner av mennesker fra alle verdenshjørner, og det kan ofte være lett å ta alt for å være god fisk. Jeg syns det er viktig å være kritisk til det du eksponerer deg for gjennom sosiale medier, og ha i bakhodet at selv om det kan virke som at “alle” mener sånn, og sånn , er det dermed ikke sagt at du også uten videre må hive deg med. Det er viktig å sette seg inn i flere sider av en sak. KONY videoen har vært utsatt for mye kritikk, og har blandt annet blitt beskyldt for å forenkle en svært innviklet og komplisert konflikt. Kanskje er det noe i denne kritikken som stemmer, kanskje ikke. Det er utenfor mitt felt å diskutere nå, men jeg skal definitivt fokusere på å ha et mer kritisk utgangspunkt til alt de sosiale mediene mater meg med. Så kan jeg selv gjøre meg opp en mening, etter å ha sett en sak fra flere sider. 

DET KAN VÆRE NYTTIG Å BENYTTE SEG AV SOSIALE MEDIER!

I dag er bruken av sosiale medier blitt svært populært og avgjørende for både privatpersoner og bedrifter, organisasjoner o.l. Selv kan jeg knapt forestille meg en hverdag uten. Det er kanskje flaut å innrømme, men jeg tør å påsta at jeg ikke er alene! Daglig er jeg innom facebook for å holde meg oppdatert på hva «facebook-vennene» mine bedriver, og ellers tar jeg meg ofte god tid til å snoke rundt på folks profiler. Sosiale medier blir nok for mange voksne mennesker sett på som en typisk «ungdomsgreie», men realiteten er at mange bedriftledelser i dag har fått opp øynene for nytteverdien av å benytter seg av de sosiale mediene. I Norge i dag finnes det over 2 millioner facebook profiler, og dermed er dette en unik sjanse for bedrifter til å reklamere og opplyse store folkemengder om sine tjenester, produkter osv.

Energidrikken RedBull er blant dem som fokuserer store deler av markedsføringen sin på brukere av sosiale medier. På facebook har de en egen side hvor de legger ut informasjon om produkter, sponsoravtaler, eventer, biler osv. I tillegg har de noe som kalles RedBull tv hvor de frister med snutter som inneholder action og ekstremsport på høyt nvå. Redbull tv kan også lastes ned som en app på din smarttelefon.

Brukerne av facebook oppfordres til å «like» siden, legge igjen kommentarer og laste opp egne redbull- bilder. Ved å benytte seg av facebook som en markedsføringstrategi er det vesentlig for beriften å spørre seg selv:

1)Hvem er målgruppen for mitt produkt?

2)I hvilke sosiale medier eller nettverk vil jeg finne denne målgruppen?

3) Hva slags temaer opptar dem ?

RedBull er et produkt som er veldig populært spesielt blant den yngre garde, og de gjør dermed klokt i å bruke facebook som formidlingskanal. Selv om det per i dag også er mange voksne mennesker som er medlem av facebook, er det nok ikke feil å påsta at ungdommen fortsatt ligger noen skritt foran. RedBull åpner opp for tilbakemeldinger fra publikum/brukerne, og fokuserer på temaer som omgår sport, action og musikk. Alle er ting som opptar unge, aktive mennesker, som kan trenge en oppkvikkende energidrikk før de hiver seg ut i en aktiv hverdag. RedBull har i dag 27 425 981 tilhengere på facebook, så noe må de jo absolutt gjøre riktig!

Barack Obamas valgkamp i 2008, er kanskje et av de beste eksemplene på å utnytte mulighetene i sosiale medier maksimalt. Obamas kampanjeapparat lyktes i å spre hans budskap ved å være tilstede i mange forskjellige kanaler. De forstod mekanismen i sosiale medier og hvordan de skulle kommunisere for å skaffe oppslutning og engasjement blandt velgerne. Spesielt de unge og førstegangstemmende velgerne.

President Barack Obama var, og er i dag synlig på blant annet Facebook, YouTube, MySpace og Twitter. Under valgkampen i 2008 ble det daglig lagt ut blandt annet videoer fra kampanjereiser, og «behind the scenes» bilder. På denne måten fikk brukerne av de sosiale mediene føle at de lærte presidentkandidaten å kjenne. Han føltes åpen og ekte, og på et vis mer menneskelig. Han benyttet seg også av sosiale medier til å la tilhengerne organisere sine egne Obama- kampanjer, og få sitt budskap spredt ut til massene. Obama var i 2008 den første presidentkandidaten i USA som ikke har mottat en dollar i offentlig støtte til valgkampen. I dag er det 236 dager til det igjen skal velges en ny president i USA. Spørsmålet er om Obamas taktikk for fire år siden, ved å benytte seg av de sosiale mediene, vil ha det samme utfallet når valgdagen igjen er her. Det blir spennende å følge med.

Nytteverdien ved å bruke sosiale medier for bedrifter og enkeltpersoner kan være veldig kraftfull og utslagsgivende. Man når ut til et bredere publikum, samtidig som man skaper dialog med brukerne. Dermed blir det lettere å tilrettelegge en tjeneste,et produkt o.l etter brukernes ønsker og behov.

Har du gjort deg opp noen tanker rundt dette? Kan bruken av sosiale medier i ulike sammenhenger ha en viss nytteverdi, eller er det kun unyttig bruk av tid og ressurser? 

Bilder hentet fra google.no

 

GAMIFICATION

Gamification er et fenomen eller tiltak som for mange fortsatt er ukjent, men som det spås at vil være allmennkjent innen utgangen av 2012. Dette er en ganske ambisiøs påstand, men jeg skal nå gjøre mitt for å medvirke til at kunnskap og viten rundt dette fenomenet blir spredt.

Gamifiction går ut på at man tar de beste elementene fra spillverdenen og putter dem inn i våre daglige gjøremål, for å gjøre hverdagen mer spennende. Det handler i hovedsak om å oppnå engasjement ved å gjøre ting morsomt og gøy! Og hvem vil vel si nei til en morsommere hverdag?

Thomas Skavhellen skriver i et av sine blogginlegg  om et forsøk som ble gjennomført i Stockholm i 2009, for å få folk til å velge trappene i steden for rulletrappen på undergrunnsbanen. Hvorfor skal man gidde å pese seg oppover trappene, når man enkelt og greit kan bli fraktet opp til gateplanet ved å stå stille i en rulletrapp? Jo! Hva med å innstallere et piano i trappen, hvor hvert trappetrinn blir en tangent med en egen tone?

Man kunne, ved hjelp av videokamera både før og etter, se en stor og tydelig forandring i mønsteret til de reisende. Hele 66% flere valgte trappene i steden for rulletrappen etter at pianoet var innstallert. Dette er et godt eksempel på at man kan endre mønsteret til mennesker om man gjør det mer gøy. I dette tilfellet motiverte og engasjerte de spillende trappene til mer kroppslig aktivitet og mosjon, selv om det nok, som Skavhellen skriver, kunne bli litt vell slitsomt for pendlere som går av og på den sammen T-banestasjonen hver dag.

Selv om du ikke selv tenker så mye over det, er sjansene store for at du allerede er deltaker av ting som er preget av gamification. Har du for eksempel en Iphone, hvor du har lastet ned ulike applikasjoner? Nå kan du bland annet laste den «apper» på din iphone hvor du kan få din egen personlige trener som kan være med deg på hver eneste treningsøkt for å motivere og pushe deg til å bli bedre og sterkere.

Jeg mener og tror at bruk av gamification i ulike kommunikasjonsfaglige utfordringer kan være særdeles nyttig og utslagsgivende. Ulike kommunikasjonsaktører kan dra nytte av å engasjere publikum ved å gjøre det mer gøy. Man kan holde kampanjer eller tilsetninger hvor hovedfokuset er på at deltakerne skal ha det morsomt, samtidig som de jobber for å nå et mål eller en belønning. Ved at man tilfører underholdning kan man være med på å gi deltakerne en større mestringsfølelse, ved at man kombinderer konkurranse med motivasjon når man som deltaker opplever en form for belønning ved målstreken. Thomas Skavhellen kommer også i sin blogg med forslag til hvordan man ved hjelp av gamification kan motivere elever til å studere og ta en høyere utdanning. Hva om alle innleveringer, lekser og oppgaver var verdt poeng? Man kan ta i bruk en level eller nivå modell hvor man må samle et gitt antall poeng for å nå et bestemt nivå, hvor hver level har en belønning. En slik belønning kan for eksempel være at man får lov til å bruke kalkultor på eksamen. Jeg tror at hvis dette systemet ble en realitet, ville det motivere studenter til å levere inn flere oppgaver og gjøre ulike handlinger som fører til at man får nok poeng, og oppnår godene.

Egentlig er ideen bak gamification en veldig enkel tankegang, og det er jo faktisk som oftest slik at det er det enkle som fungerer. Vi mennesker er bydt opp slik at vi yter mer når det er morsomt og underholdende, i tillegg til at det det venter en gullerot ved målstreken.

Tommel opp for en morsommere hverdag? Ja, takk! 

FORTELLERTEKNISKE VIRKEMIDLER

Denne uken har vi fått i oppgave å ta for oss en blogg, og beskrive de fortellertekniske virkemidlene som bloggeren benytter seg av i innleggene sine. Jeg har valgt å analysere bloggen til rådgiveren, forfatteren og foredragsholderen Thomas Moen, som selv skriver på sin blogg at han «lever av å snakke, utvikle og lære mennesker om sosiale medier. »

Thomas Moen

Det første jeg legger merker til når jeg leser Thomas Moens blogg er at innleggene hans er korte og konkrete. Han viser at han har en god evne til å presentere komplisert stoff på en forenklet og mer forståelig måte. Dette tror jeg har en svært positiv funksjon, fordi det skaper en følelse av «mestring» og forståelse hos leseren. Moen velger å fokusere på det essensielle – det han føler er mest relevant, i steden for å pøse på med mange ord og lange forklaringer, som i mange tilfeller kan føre til at leseren faller av lasset. Han holder på leserens interesse og skaper i tillegg større sannsynlighet for at innholdet vil bli husket. Språket blir enkelt og lettlest, ved at han bruker enkle ord og setninger. Bloggen er preget av et muntlig og personlig språk, ved at han blandt annet bruker «jeg» og «mine» svært hyppig i innleggene sine. Andre tekstfunksjoner han benytter seg av er fet tekst på ingressen, og store overskrifter. Fet tekst på ingressen fanger leserenes interesse og opplyser kort om hva innlegget i sin helhet vil omhandle.

Det kan også virke som at Thomas Moen fokuserer på, og ønsker at leserne skal kunne være aktivt deltakende på bloggen. Han avslutter hvert innlegg ved å stille spørsmål til bloggleserne. Han ønsker innspill og kommentarer på det kan skriver og åpner med dette muligheten for flerveiskommunikasjon. Leserene får en følelse av at de har en makt til å påvirke og være deltakende, istedenfor å bare være passive følgere (lesere) av en blogg.

Bruken av bilder er en av de viktigste fortellertekniske virkemidlene, og er også svært fremtredende på denne bloggen. Moen bruker bilder og youtubeklipp hyppig. Dette er med på å bygge opp under teksten og skape en sammenheng og større forståelse for teksten og helheten. Det å benytte seg av bilder i en tekst kan ha mange gode funksjoner. I Moens blogg har bildene en støttende effekt ved at de, som sagt, gjør at teksten blir mer forståelig og helhetlig. I tillegg bruker han ofte bilder med klare og sterke farger, som igjen fungerer som et blikkfang og forhindrer at leseren går lei av den grå teksten. Bildene og youtubeklippene skaper også en viss stemning, og setter leseren inn i en større kontekst. Thomas Moen linker også til andre blogger og fagartikler, som gir leseren valget og muligheten til å sette seg nøyere inn i stoffet og dermed også inn i en større kontekstforståelse.

Om jeg skal vurdere bruken av retoriske virkemidler i bloggen, vil jeg si at det er etos som er mest framtredende. Moen refererer og spiller på sin egen kunnskap og troverdighet, og ytrer egne synspunkter og standpunkt i innleggene. I en av sine seneste blogginnlegg skriver han for eksempel følgende:

«Jeg har veldig troen på gamification, og ser allerede i prosjektene hvor vi har eksperimentert med dette at det fungerer svært bra. Det kommer nok til å komme mange, også norske, eksempler på dette iløpet av de neste månedene.»

Som en helhet vil jeg si at bloggen til Thomas Moen er en «ren» og konkret blogg hvor han får frem sine ytringer og sin kunnskap på en interessant og ryddig måte, ved klok bruk av ulike fortellertekniske virkemidler. Har du noen formeninger og tanker rundt (u)viktigheten av bruken av fortellertekniske virkemidler? 

Bilde hentet fra google.no

 

TIDSTYVEN

Denne uken har vi fått i oppgave å lese et blogginnlegg skrevet av Professor ved Bi;  Tor W. Andreassen. I dette innlegget skriver han om problemstillinger og tanker han gjør seg rundt dagens digitale samfunn, hvor multitasking og konstant tilgjengelighet er svært gjeldende.

Andreassen spør seg selv og leserne om den konstante trangen til å surfte på nettet, sjekke mail, sjekke og oppdatere facebook og twitter -konto, høre på ipod, sjekke iphonen osv, skaper en form for avhengighet og et behov for å være tilgjengelig til en hver tid. Det MÅ skje noe hele tiden. Dette syns jeg er et svært interessant tema fordi jeg selv er en del av dem som ligger på grensen mellom dem som  Andreassen kaller «de innfødte» og dem han kaller «innvandrere.» De innfødte beskriver han som den generasjonen som aldri har opplevd en verden uten digitalisering og multitasking, og som ser på dette som en naturlig måte å leve og jobbe på. Invandrere, derimot, er de som har opplevd en verden uten og som prøver å henge med.

Jeg ble født i 1991 og det var omtrent på denne tiden at anvendelser av internett ikke lenger var begrenset til akademiske formål. Men det var ikke før i 1994-1995 at internett så smått begynte å anvendes på arbeidsplasser og i noen private hjem i Norge. Jeg er derfor «gammel» nok til å huske hvor spennende det var da mamma og pappa kjøpte inn en stor kloss av en stasjonær PC og vi barna fikk sitte maks 15 min på internett hver dag, fordi det gikk på teleskritt på fasttelefonen. Siden den gang har ballen rullet, og jeg har stadig gått til anskaffelse av nye digitale duppedingser.

På spørsmålet Andreassen stiller om internettet kan være avhengighetsskapende, tror jeg svaret er JA. I dag vil jeg faktisk driste meg til å si at store deler av unge «innfødtes» liv og hverdag foregår på nettet. Denne samtalen som er tatt ut fra Elise Tønnesens bok «Generasjon.com» belyser dette på en god måte:

Riiiiiing, så ringer mobilen. Nei, tenker jeg, nå som det var så fredelig.

“Hallo.”

“Hei, det er Dagrun”, lyder stemmen. “Gå inn

på nettet, så chatter vi”, fortsetter hun.

“Greit,” sier jeg. Så setter jeg meg i datastolen og skrur på data’n og går inn på nettet.

“Hei,” skriver Dagrun.

“Hei,” skriver jeg tilbake.

Pappa spør ofte søsteren min på 15 år, hvorfor hun sitter så mye foran den pc- skjermen. «Jeg prater med en venninne», svarer hun som oftest da. Pappa pleier da å si at han ikke skjønner hvorfor de ikke heller vil møtes hjemme hos hverandre. Det må da være mye hyggeligere. I tillegg kan han ikke forstå hvorfor det første hun gjør når hun kommer inn døra hjemme (etter å ha vært på skolen, eller på besøk hos venninnene), er å slenge seg i sofaen med pc`en på fanget. «Dere kan da umulig ha så mye nytt å snakke om når dere så hverandre for bare noen minutter siden!»

Flere undersøkelser viser at surfing på nette, og bruk av annen elektronikk er ødeleggende for nattesøvnen. Mange (inkludert meg selv) har gjort det å ta med seg pc`en på sengekanten til et kveldsrituale, og jeg vet av erfaring at det er lett å bli så oppslukt at når man sjekker klokken har plutselig flere timer flydd forbi, og blitt stjålet fra den dyrebare nattesøvnen. Spilleavhengighet, hvor ungdom og voksne sitter oppe omtrent hele natten er også et kjent problem. En undersøkelse gjort av National Sleep Foundation i USA  viser at bruk av elektronikk i den siste timen før man skal sove kan hindre at man får tilsrekkelig søvn, og at den økte bruken av potensiell søvnforstyrrende teknologi blant unge mennesker kan få alvorlige følger for fysisk helse, utvikling og annen generell velvære. I tillegg viser studiet at dagens tenåringer (de innfødte) er de som utsetter seg for flest forstyrrelser. Hele 10 prosent av amerikanske tenåringer våkner hver natt på grunn av tekstmeldinger, telefoner eller annen elektronisk kommunikasjon.

Spørsmålet jeg nå stiller meg er hvordan det vil bli fremover. Er vi nå, som Andreassen ytrer, kommet til et ekstremt punkt i bruken av digitale medier, som vil føre til at vi etterhvert vil komme til et metningspunkt hvor vi vil ønske oss tilbake til tiden hvor fysisk samvær var det beste menneskelige stimuli? Hva tror du?

 

Tønnessen, Elise Seip. Generasjon.com. Mediekultur blant barn og unge.
(Oslo: Universitetsforlaget, 2007)

Bilde hentet fra Google.no

ER DET MULIG Å HOLDE TING PRIVAT NÅR DU BRUKER SOSIALE MEDIER?

Avisen iTromsø hadde tirsdag 1.juni 2010 en henvisning på første side der det het » Det er reservert et sted innerst i helvete for israelittisk lederskap.» Utsagnet var hentet fra prestestudent Erik Junge Eliassens facebook profil av en journalist som stod på vedkommendes venneliste. Jeg kan godt tenke meg at da Erik Junge Eliassen kom med dette utsagnet, var han ikke klar over omfanget av oppmerksomhet det ville få. I utgangspunktet var nok ikke uttalelsen ment å være synlig for andre enn hans egne facebook-venner. Spørsmålet er om han burde vært klar over at slike private utsagn på nettet fort kan bli til offentlig informasjon, tilgjengelig for langt flere enn de du kjenner.

Denne hendelsen er et godt eksempel på at ting som publiseres på nettet, og som i utgangspunktet er ment å holdes relativt «privat», lett kan bli fanget opp av andre og spredt videre. Går det virkelig ann å holde noe helt «privat» innen sosiale medier? Jeg mener at dette ikke er mulig. Sjansen er alltid der for at noen av dine «venner» snapper opp det du legger ut , og sprer det videre, så du til slutt egentlig ikke har kontroll på hvem som kjenner til informasjonen du har lagt ut.

I dagens VG står det skrevet om de to britene Leigh Van Bryan og Emil Bunting  som ble nektet inngang til USA og kastet på glattcella, fordi Bryan noen dager tidligere kom med denne uttalelsen på sin Twitter profil: «Ledig denne uken for skravling/forberedelser før jeg drar og ødelegger USA:» Sitatet er tatt fra den populære serien «Family Guy», og var ment som en spøk for å indikere at de skulle feste hardt og ha det mye morro når de kom fram. USAs sikkerhetsdepartement hadde stemplet Bryan som en potensiell trussel mot landet på grunn av tweeten hans. Bryan ville i utgangspunktet bare dele hvor mye han gledet seg til å dra til Amerika med sine venner på Twitter, men i steden fikk det( i utgangspunktet) uskyldige sitatet stor konsekvenser for venneparet.

I desember i fjor var det også en 28 år gammel mann som mistet jobben hos Volvo etter å ha kommentert arbeidsplassen sin på facebook i pausen. «En dag til på dette galehuset» lød uttalelsen.

Jeg tror at det i dag er viktig å være klar over at det du legger ut på internett, kan være vanskelig å holde privat. Ofte tenker jeg at det er mange statusoppdateringer  på blandt annet facebook, som folk burde holdt for seg selv. Mange ytrer sin irritasjon, og sitt raseri på slike sosiale medier, og når de velger å gjøre det tilgjengelig for såpass mange synes jeg også at man må regne med og tåle å få reaksjoner på, og oppmerksomhet, rundt dette. En god huskeregel å ha i bakhodet når man bruker sosiale medier, kan være å spørre seg selv om dette er noe du tåler at «alle» kan se. Bruk «nettvett» og har du noe på hjertet som ikke egner seg for offentligheten, hold det for deg selv, eller skriv det i et personlig brev.

Hva mener du ? Tror du det er mulig å holde ting 100% privat i sosiale medier? 

Bilde hentet fra google.no

EN VIRTUELL VERDEN

Jeg har denne uken fått i oppgave å lese to kapitler i Lawrence Lessig sin bok “Code”, og senere skrive en refleksjon rundt tanker jeg gjør meg om internett nå og fremover.

Vi kan i dag i stor grad kalle vår verden for en digital verden. Internett er blitt en naturlig del av hverdagen, og vi er med tiden blitt mer og mer avhengig av å ha tilgang til dette uendelige informasjons og publiserings- nettet. Selve denne bloggen er jo egentlig et bevis på hvordan samfunnet har utviklet seg. Blogging har blitt en del av den norske utdanningsplanen. Når jeg setter meg ned og tenker over hvor mye tid jeg bruker på nettet hver dag, blir jeg raskt bevisst på at det faktisk er snakk om ganske mye tid. Noe av det første jeg gjør om morgenen er å gå inn på diverse nettaviser for å oppdatere meg på nyheter, og det er sjeldent jeg ikke har sjekket facebook før jeg forlater huset om morgenen. Jeg leser et titalls blogger omtrent hver eneste dag, og sjekker mailboksen så ofte jeg husker det.

Lawrence Lessig skriver om nettsamfunn hvor man kan utgi seg for å være hvem du ønsker, og hvor du kan bygge opp et liv som er skremmende likt det virkelige liv. Her kan du kjøpe deg tomt, designe og bygge hus, invitere venner inn på besøk, finne deg en kjæreste, ha sex, få barn, snakke med andre innbyggere, jobbe, handle inn matvarer, gå på byen, trene osv. Her kan du rett og slett skape “ditt andre liv.” Lessig utga denne boken i 2006, og på dette tidspunktet skriver han at det antas at 20- 30 millioner mennesker verden over deltar i slike fantasi-verdener på nettet.

I høst så jeg et tv-program hvor det handlet om mennesker som var blitt fullstendig oppslukt i sitt fantasi-liv i slike nettverdener. I programmet ble seerne kjent med en britisk kvinne som i sitt virkelige liv var en “vanlig” kvinne med mann og barn, og et utseende som av mange ville kalles relativt allminnelig. Hennes karakter/person i nettsamfunnet var en ganske annen. I dette livet var hun er slående vakker kvinne med store bryster og slank kropp, som arbeidet på en strippeklubb. På denne strippeklubben hadde hun truffet en mann som hun ble svært forelsket i. Utfordringen til denne britiske kvinnen var at hun etterhvert fikk vanskeligheter med å skille den virkelige verden fra fantasiverdenen, og det kom til det punkt at hun brukte all sin tid på å dyrke sin fantasikarakter. Til  slutt gikk ting så langt at hun ville forlate sin ektemann og deres tenåringsbarn, og begynne et liv med mannen hun hadde truffet på strippeklubben i nettverdenen. Og det gjorde hun. Skuffelsen var derfor stor da hun oppdaget at den virkelige personen bak karakteren hun hadde falt så hardt for, var en ganske annen en hva hun hadde sett for seg. De hadde ingen kjemi i den virkelige verden, og var heller ikke tiltrukket av hverandre. Hun innså da hvilken fatal feil hun hadde begått ved å forlate familien sin.

På nettet har du ofte ingen kontroll på hvem det er du egentlig samtaler med, og det er i tillegg en arena hvor alle og enhver mann kan publisere hva enn de måtte ønske. For mange er slike nettsamfunn et tilfluktssted hvor de kan være akkuratt den de ønsker å være, og samtidig slippe unna problemer og strenge regler.

På internett er det få restriksjoner og regler, og du kan i de aller fleste tilfeller være anonym om du ønsker det. Det har i den siste tiden i Norge vært diskutert om man må få et strengere regelverk rundt muligheten til å forholde seg anonym til en hver tid. Trygve Svensson er politisk leder for stortingsrepresentant Helga Pettersen, og var en av foredragsholderne da vi hadde fagdag på universitetet forrige uke. Han mente at anonymiteten er ødeleggende og setter en stopper for muligheten til å komme med saklige innlegg, og diskusjoner på internett. Mange tar seg store friheter til å komme med direkte ondskapsfulle og støtende kommentarer, som de trolig ville holdt for seg selv om de måtte skrive under med fullt navn.

Det er interessant og reflektere over hvordan internett vil komme til å utvikle seg i framtiden. Hadde noen for femten år siden sagt at man om noen år kunne skape et tilnærmet virkelig liv på internett, hadde nok de aller fleste trodd at denne personen var spik spenna gæren. Fordi vi i dag har kommet så langt i utviklingen syns jeg det er vanskelig å se for meg store revolusjonerende forandringer og utviklinger i framtiden, men jeg er også sikker på at en slik utvikling vil finne sted. De er nok bare utenfor min foreløpige forstand. Kanskje vil all undervisning foregå over nettet, hvor foreleserne spiller inn kursene på film, og legger dem ut for studentene? Kanskje vil det om noen år ikke være behov for klesbutikker, matvareforretninger o.l. fordi alt blir nettbasert? Heldigvis er jeg ung, og har mange år på å følge med på og oppleve utviklingen av internett. Jeg er klar for å bli overveldet !

 

Bilde hentet fra google.no