Du har kanskje sett, og hørt mye snakk om internett- fenomenet KONY 2012 i løpet av den siste tiden? I så fall er du ikke alene. Videoen har nemlig hatt nærmere 80 millioner visninger siden den ble lagt ut på YouTube 5. mars! Hva er det så som har gjort at denne videoen er så populær og påvirkningskraftig?
«Nothing is more powerful than an idea whose time has come, whose time is now.»
Slik begynner filmen som er blitt produsert av medlemmer fra aktivistgruppen Invisible Children, med deres leder Jason Russel i spissen. Målet med filmen er å gjøre mannen Joseph Kony verdenskjent. Ikke for å hylle han som en superstjerne, men for å sørge for at han blir arrestert. Joseph Kony er lederen for geriljagruppen LRA som “herjer” på grusomt vis i Uganda. I filmen får vi et innblikk i hvordan geriljagruppen kidnapper barn, og tvinger dem til å bli barnesoldater og seksuelle ofre, samtidig som vi parallelt følger Jason Russel kamp mot Kony og for å bringe barnesoldatene hjem.
Første gang jeg så KONY 2012 ble jeg fullstendig lamslått. I filmen får vi se grusomme bilder av små barn som har blitt mishandlet og lemlestet på de verst tenkelige måter. Vi får se intervjuer med barn som lever på konstant flukt fra geriljagruppen, og som hver natt frykter at Konys soldater skal komme og kidnappe dem mens de sover. Det er noe med barn som er så skjørt og uskyldig, og man kan nærmest ikke unngå å kjenne at det stikker langt inn i hjerterota når man får se hvilke forferdelige forhold de lever under. Det er helt klart at å appelere til seernes følelser, er denne filmens sterkeste kort.
I løpet av den omtrent 30 minutter lange filmen blir vi også kjent med Russels fem år gamle sønn, som fremstår som svært trygg og uskyldig, men samtidig veldig reflektert. Russels sønn er med på å skape en kontrast til barna i Uganda som omtrent aldri har kjent på følelsen av å være helt trygg. Samtidig mener jeg at han medvirker til at filmens budskap blir forenklet (og dermed også når ut til flere) gjennom hans barnlige og “enkle” refleksjoner rundt situasjonen i Uganda. Dette viser seg spesielt i en scene i filmen, hvor Jason Russel viser et bilde av Joseph Koney til sønnen sin, og forklarer hva denne mannen har gjort, hvorpå han så spør sønnen hva han mener de bør gjøre med geriljalederen. “ Vi må stoppe han” svarer sønnen kjapt og enkelt. “Selvfølgelig!” tenker seerne da. Så enkelt er det: Vi må stoppe han!
Fordi filmen formidler sitt budskap med et så sterkt innhold fører det i mange tilfeller til at den som ser den føler et ansvar og en trang til å videreformidle budskapet. Vi får høre og se kraftige kamprop og store demonstrasjoner arrangert av filmskaperne. Mot slutten av filmen blir vi også presentert for mange kjente navn, som for eksempel Angelina Jolie og George Bush, som selv er aktivt deltakende i kampen mot Joseph Kony. Filmskaperne benytter seg her av en mekanisme man i retorikken kaller “mengdeknepet.” De bygger på trikset om at folk flest stoler på at folk flest ikke kan ta feil. ”De fleste mener dette. Derfor burde du også mene det!” Seerne ønsker å være en del av et fellesskap og en gruppe. ”Når det er så mange mennesker rundt om i verden som står sammen i kamp mot en av verdens verste kriminelle, så er det klart at det er rett og rimelig at også jeg gjør det!” , tenker nok mange.
Facebook har vært det sosiale mediet som har stått for den største delen av spredningen av filmen. Der er det svært raskt og enkelt å videreformidle videoer til alle på “venne-listen» din. Det er bare et klikk på “del” knappen, og så er det gjort! KONY 2012 er et prakteksempel på hvor stor påvirkningskraft og makt som ligger hos de sosiale mediene. Man har muligheten til å endre samfunnssynet til millioner av mennesker fra alle verdenshjørner, og det kan ofte være lett å ta alt for å være god fisk. Jeg syns det er viktig å være kritisk til det du eksponerer deg for gjennom sosiale medier, og ha i bakhodet at selv om det kan virke som at “alle” mener sånn, og sånn , er det dermed ikke sagt at du også uten videre må hive deg med. Det er viktig å sette seg inn i flere sider av en sak. KONY videoen har vært utsatt for mye kritikk, og har blandt annet blitt beskyldt for å forenkle en svært innviklet og komplisert konflikt. Kanskje er det noe i denne kritikken som stemmer, kanskje ikke. Det er utenfor mitt felt å diskutere nå, men jeg skal definitivt fokusere på å ha et mer kritisk utgangspunkt til alt de sosiale mediene mater meg med. Så kan jeg selv gjøre meg opp en mening, etter å ha sett en sak fra flere sider.
AnetteUiA 
Hei Anette!
Her var det mange reflekterende og fine begrunnelser å lese på!
Tankene og følelsene du beskriver å sitte igjen med etter å ha sett filmen deler du nok med veldig mange andre, og det er nettopp de følelsene filmen vil at vi skal appellere til. Alle føler en trang om å hjelpe til når man ser slike forferdelige scener av små uskyldige barn.
Du kommer inn på det retoriske begrepet ”mengdeknepet” som bygger på at ”folk flest stoler på at folk flest ikke kan ta feil”. Tanken på å få iverksatt noe er mye lettere hvis man ser at flertallet støtter opp om det, og som du selv skriver ” seerne ønsker å være en del av et fellesskap og en gruppe”.
Det er ingen tvil om at regissørene bak filmen gjorde rett i å bruke sosiale media som det største formidlingsverktøyet. Når man får opplyst om at det i dag er like mange Facebook medlemmer som det eksisterte på kloden for 200 år siden, så skjønner man plutselig hvor mektig det er blitt. Man når ut til alle verdens målgrupper, og ved kun et enkelt lite ”klikk” så har man vært med å bidratt i kampen om en mer rettferdig verden. Det å bruke sosiale medier er en enkel og veldig effektiv måte å markedsføre seg på. Men som du selv nevner, så er det lett å ta alt for å være god fisk. Det kan være lurt å være litt kritisk til det som man blir eksponert for og ikke alltid hive seg på bølgen om at flertallet mener ”sånn og sånn” og derfor mener du også det! Det kan være viktig å sette seg inn i saker først, for som sagt så er det sosiale media med på å gi alle litt makt til å kunne påvirke samfunnet, men da er det også viktig at hver og enkel bruker sin ”stemme” riktig!
– Benedicte –
Hei Anette!
Veldig bra skrevet. Det er et veldig interessant tema og du har mange bra refleksjoner. Det at det appellerer til de som ser videoen er helt klart, det er fælt og se på og man føler en trang til å hjelpe. Som du sier er det helt sant hvor mye påvirkningskraft som ligger i de sosiale mediene, det er nesten litt skremmende.
Veldig bra og fint innlegg!
oda
En utrolig engasjerende og omdiskutert sak du tar opp i dette innlegget. At KONY-2012 appelerer til følelsene hos oss mottakere er det ingen tvil om. Den går rett i «hjerterota» og man blir rett og slett helt lamslått. Veldig interessant at du tar opp retorikken, og hvordan denne brukes for å påvirke mennesker til å engasjere seg for en sak. Det er som du skriver at de her bruker «mengdeknepet.» I tilegg har filmen fått med seg kjente personligheter, og idoler som mange mennesker ser opp til, og hører på. Dette er et virkemiddel som blir hyppig brukt i reklame-bransjen. At sosiale medier har en stor påvirkningskraft er denne filmen et klart eksempel på. Gjennom Facebook ble den sett av ca 80 millioner mennesker på en to ukers periode, noe som er helt sinnsykt! Kunne ikke vært mer enig i at vi må være «påpasselige» for hva vi velger å bli eksponert for. Merket selv hvor fort jeg ble dratt med på denne «bølgen» og fikk sterke følelser. I ettertid har jeg lest mye av kritikken filmen har fått, og med dette har jeg fått et litt annet perspektiv og syn på saken. KONY kan relateres til filmen «Wave» som kom i 1981. Denne er basert på en sann historie, der læreren drev et mentalt spill mot elevene, som fikk fatale følger. I bunn og grunn denne «hive seg på bølgen effekten» Sosiale medier er helt supert, men vi må være forsikige og tenke over hvordan vi bruker det!
– Malin